«Oj nå ble jeg inspirert – du fikk meg til å tenke på helt andre ting enn jeg så for meg i utgangspunktet. Nå har du virkelig fått åpnet øynene mine!» Denne replikken fikk jeg i dag (da jeg skriver dette), da en ny klient møtte meg for første gang, og vi skulle begynne å jobbe sammen.
Å kunne inspirere og motivere mennesker er drivkraften min. Inspirere til å gå utenfor komfortsonen, tenke i nye baner, motivere de dagene det ikke er så lett. For å gå utenfor denne røde sonen kan for mange være veldig utfordrende, så utfordrende at mange lar det være. Det er trist, mye ubrukt kompetanse blir bare liggende urørt, mye personlig engasjement kommer ikke til syne. Gjennom mine 8 år som rådgiver og coach i næringslivet har jeg hatt gleden av å se mange hundre mennesker blomstre, de ser seg selv fra en annen vinkel, ser sine egne personlige og faglige kunnskaper på en ny måte og finner nye veier å gå. Det er en fantastisk reise å kunne være med på for meg som er med på denne veien.
Men nå dreier det seg om deg – ikke meg. Er du en av dem som lar deg ligge «ubrukt»? Som drømmer om egen utvikling, ser deg selv i andre roller, i andre verdensdeler – eller hva vet jeg? Men som ikke tør å tenke på det engang? Eller som ønsker utvikling der du er, men ser ikke helt hvordan du finner muligheten til å legge det fram på en god måte for din leder? Årsakene kan være mange til at man ønsker endring i livet, og årsakene kan også være mange til at man lar det være. Mye av årsaken til at man lar det være, er frykt. Frykt for ditt, for datt, for hva andre sier, for at jeg ikke får det til, jeg er nok ikke flink nok til det, eller jeg har ikke råd til det, eller da må jeg gjøre vanskelige valg, det passer ikke akkurat nå – osv osv.
Marianne Williamson har sagt disse kloke ordene, og jeg gjengir dem med min egen (litt frie) oversettelse:
Vår største frykt er ikke at vi tror vi ikke er gode nok og holder mål. Vår største frykt er å kunne innse at vi faktisk har masse styrke, evner og egenskaper langt utenfor det som kan både ses og måles.
Det er «lyset vårt», ikke vårt mørke som frykter oss mest.
Ved å opptre som liten og stakkarslig med «lua i hånda», hjelper du ikke verden. Det er ikke noe inspirerende ved det å møte et menneske som opptrer som usikker eller snakker seg selv ned. Du høster det du sår, og en stakkarslig og usikker opptreden sender ut en forvirrende energi og gjør at den andre også kan kjenne på sin egen usikkerhet.
Vi er alle skapt for å skinne sånn som barn gjør. Denne egenskapen har ikke bare noen av oss, den egenskapen har enhver person. Og ved å la vårt eget lys skinne, gir vi alle andre mennesker helt ubevisst tillatelse til å gjøre det samme. Når vi har sluppet oss løs fra vår egen frykt, vil vår trygge tilstedeværelse automatisk gi den andre energi til lettere å fri seg fra sin.
Gjennom mine flere tusen coachingtimer har jeg dessverre opplevd nettopp det Marianne Williamson beskriver, «Det er lyset vårt vi frykter mest, ikke vårt mørke». Tenk litt over den, du som leser dette. Jeg har hørt så mange si, «Jeg kan jo ikke skryte av meg selv» – og ja – vi har en sterk Jantelov i dette landet. Vi har det. Men det er ikke dermed sagt at du ikke kan fortelle verden hva du kan, finne ut selv hva du kan, sette fokus på hva du vil med livet og gå for det – eller?
Og da kan jeg si litt om meg – for det er her jeg kommer inn i bildet. Som coach og medmenneske. Som kan se deg på en måte du ikke helt ser selv. Som ser deg med det du ikke har tenkt på av egenskaper, evner, medfødt og tillært kunnskap. Jeg lytter og hører både det du sier med ord, det du ikke sier og det du forteller meg mellom linjene og gjennom kroppsspråket. Erfaringen min gjennom mange år både som menneske og med faglig kompetanse møter deg da jeg jobber med deg. Det er ikke mer skummelt enn det. Jeg har også hørt mange si «jeg trodde ikke at det var dette jeg kunne få ut av disse timene med deg». Senest i går fikk jeg en tilbakemelding; «Rita, timene med deg har faktisk endret mitt liv totalt, og jeg benytter meg ofte av setninger du sa til meg enda – nå 6 år etter».
Jeg vet det er lurt å ha noen å snakke med, lufte tankene med og som kan motivere og inspirere. Jeg vet det, for jeg benytter meg av det selv.
Dette som noen tanker som kom til meg etter en coachingdag – jeg holdt på å skrive «vanlig» foran, men ingen dager er vanlige i en coachs liv. For å jobbe med mennesker i denne settingen er fantastisk uvanlig, fordi hvert eneste menneske er helt unikt. Så jeg for min del kan ikke si en eneste dag at jeg har hatt en «vanlig dag på jobben».
Det hadde vært fint om vi møttes på en av mine uvanlige dager på jobben 🙂
Legg igjen en kommentar