Gode menneskemøter

Gode menneskemøter – hva skal til?

Det var 2.juledag for 19 år siden det fatale skjedde i Sør-Asia. Mange gode tanker til dere alle som ble berørt av tsunamikatastrofen.

Det ble også en slags skjebnedag for meg, fordi jeg noen dager senere ble spurt om jeg kunne tenke meg å være med i Evalueringsutvalget etter tsunamien, senere kalt «Reinås-utvalget». Vårt mandat var å evaluere myndighetenes håndtering, kartlegge hendelsesforløpet og vurdere gjennomføringen av myndighetenes og andres krisehåndteringsarbeid. 

Jeg reiste ned til kriseområdet sammen med flere av de andre i utvalget bare noen korte uker etter selve katastrofen hadde skjedd. Et oppryddingsarbeid var i gang, men det var voldsomt å bli møtt med realitetene; Svære båter som var skylt på land flere hundre meter fra stranda og store hoteller og småhus som var knust til pinneved. Møtet med en dame som hadde mistet levebrødet sitt, men hadde startet opp igjen med salg av småting. Jeg tenker ofte på henne da jeg ser på figuren jeg kjøpte. 

Vi hadde allerede møtt flere direkte berørte som hadde kommet til utvalget for å fortelle om sine opplevelser, og en av de sterkeste historien er denne; 

La oss kalle henne Berit som kom til ambassaden; «det var ikke pene klær jeg hadde på meg. Jeg hadde ikke hårbørste, jeg hadde ingenting, håret var bare tugger. Jeg hadde leire i ørene ennå. En thailender sto utenfor, og han skjønte hvor vi kom fra. Han åpnet personalinngangen for oss og ba oss komme inn der. Men da vi kom opp til ambassaden vil de altså ikke slippe oss inn. Da setter jeg foten i døren og forlanger å bli sluppet inn. «Dere får få lov til å komme inn da» Som om vi skulle være veldig beæret». 

Det opprører meg fremdeles når jeg skriver historien her. Jeg husker jeg sa til meg selv; «Om jeg kan gjøre noe for at mennesker skal slippe å bli møtt på denne måten, skal jeg gjøre det». Det har vært drivkraften min siden da, for det var mange tilsvarende historier. Her får du en til: 

Det var en familie som måtte bruke 10 timer for å få kontakt med UD den 2.juledag i 2004. De ville etterlyse sine. De fortalte oss om et møte som manglet profesjonalitet, vedkommende hadde ingen spørsmål til dem og hadde ingen retningslinjer å gå etter. Det var helt tydelig at vedkommende ikke hadde noen tidligere erfaring fra noe tilsvarende. 

Situasjonen de sto i ble ikke bedre av å bli møtt av en person som ikke viste empati og virket uprofesjonell. Det ble beskrevet som et vondt menneskemøte midt i en traumatisk situasjon. 

Det er alltid minst to sider av en sak. Når jeg forteller disse historiene er det ikke for å «ta den andre» personen. I den siste historien på den andre siden av telefonlinjen var det et menneske som tydelig hadde blitt satt til en oppgave det ikke hadde fått noen trening i. Eller bakgrunn for å utføre. Uten retningslinjer skulle vedkommende ta imot beskjeder fra mennesker i frykt for det verste, med spørsmål han/hun ikke hadde noen informasjon om eller kunne svare på. 

Mens den første handler om ambassadepersonell som ikke var trent i katastrofemøtene med traumatiske mennesker. De var mest drillet for nordmenn som kom innom for å få nye pass, eller andre vanskeligheter av lettere karakter enn hva menneskene som hadde vært midt i katastrofen hadde stått i og sto i. 

Mye kunne vært annerledes. Spesielt fra ledelsen til stakkaren som var satt til en jobb vedkommende ikke var verken trent for eller hadde erfaring fra. Ambassaden hadde heller ikke vært trent eller hadde beredskapsplan for større katastrofer. 

Minner setter seg som arr i kroppen og kan gjenskape alt det vonde på sekunder gjennom tanken.  Kunne det i de nevnte tilfellene vært et annerledes og bedre minne om hjelpeapparatet hadde «møtt opp» bedre forberedt og empatisk? Svaret mitt er i hvert fall et helt klart JA på det spørsmålet.

Disse historiene eller menneskene som fortalte dem glemmer jeg aldri. Fortvilelsen de beskrev midt i sitt verste traume. Å få høre om hvordan de ble møtt uten empati skapte et sinne hos meg som sitter ennå. Jeg ble sint på vedkommende som møtte dem, og ikke minst på ledelsen som ikke hadde gitt sine ansatte opplæring og støtte til å kunne stå i denne situasjonen og gjorde menneskemøtene vonde for begge parter.

Jeg vil snakke mer om gode menneskemøter og hva som skal til for å få det til.  Det gjelder i så mange sammenhenger; mellom kollegaer, mellom nære relasjoner, mennesker i krise, alvorlig sykdom, mellom venner. Hvem er jeg i møtet med den andre, hvor er jeg i livet? Hvordan reagerer jeg og hvorfor sånn og ikke sånn? 

Vi snakkes, du vil høre mer fra meg framover,