«Jeg hadde jobbet der i 28 år, Rita! Jeg hadde gjort alt for sjefen, jeg var jo hans «høyre hånd» og visste nesten mer om livet hans enn han selv gjorde». Ja, sjokket var stort. Det tok lang tid før jeg orket å ringe deg, dette var den største nedturen jeg noen gang har hatt i livet».
«Oppsagt? Jeg?» Hun fortalte meg hvordan prosessen hadde vært. Hard og brutal. Uten empati ble hun tilbudt sluttpakke med rådgivning på kjøpet og havnet hos meg. Men det satt langt inne å starte på en jfobbsøkerprosess, for måten hun ble behandlet på etter alle disse årene var røff, rett og slett.
Vi satte i gang, og Tine var en flott arbeidssøker. Selvom hun ikke trodde det i starten, da selvfølelsen var helt på bånn. Hun gjorde oppgavene jeg ga henne og vi trente og trente på søknader, egne historier om oppgaver hun hadde løst med flott resultat, fikk på plass tryggheten på egen historie og trente, og trente.
Hennes innsats ga resultater. Etter noen måneder der hun føst trengte å snakke seg gjennom det som hadde vært for så å se framover, ble det intervju. Ikke bare ett, men flere. Der hun fikk god trening på å presentere seg i forhold til hva de søkte etter.
Så – «hipp hurra, Rita – jeg fikk jobben!» Gleden var stor den dagen det skjedde. Hun kunne ikke få takket meg nok. «Det er takket være deg, Rita. Jeg hadde aldri klart å naile denne jobben uten din hjelp»
Hun fikk jobben hun virkelig ønsket seg, men aldri hadde trodd hun skulle få.
Hun gjorde jobben, var flink til å gjøre hjemmeleksene så vi kunne trene på budskap og tankesett da vi var sammen. Sakte, men sikkert bygget hun opp selvfølelsen og var trygg i det hun før syntes var de «skumle» situasjonene; jobbintervjuene spesielt. Det førte til resultatet hun ønsket seg.
